Polykarbonat var i tiår standard i alt som skulle være klart og uknuselig: Nalgene-flasker, blenderkanner, tåteflasker. Det lages av BPA, og rester av BPA vandrer ut, særlig ved varme og slitasje. Da det ble et regulatorisk og markedsmessig problem fra rundt 2008, trengte industrien en erstatning med samme egenskaper. Eastman lanserte Tritan i 2007: en kopolyester laget av andre byggesteiner (blant annet CHDM og TMCD), uten bisfenoler.
Egenskapene ligger nær polykarbonat: glassklar, slagfast (en kanne som faller i gulvet, spretter), lett, og tåler 100+ °C kortvarig. Den tåler oppvaskmaskin uten å bli matt (polykarbonat ble det), tar ikke lukt og farge fra tomat og karri (som polypropylen gjør), og gulner ikke av UV. I tester av avgivelse (migrering) ved EUs standardbetingelser ligger den under grenseverdiene, og den har ikke østrogenaktivitet i de vanlige testene. Merk at mye av dokumentasjonen kommer fra produsenten (Eastman), og at det finnes færre uavhengige data.
Svakhetene: Varme over tid. Tritan tåler 80–90 °C kontinuerlig; varm suppe i blenderkannen er fint, men den er ikke til kokende væske over lengre tid, og den går ikke i ovn. Ripemotstand: mykere enn glass, og en blenderkanne som knuser is i to år, er matt innvendig. Og pris: dyrere enn polypropylen, som er grunnen til at billige blendere bruker PP (matt) eller ikke oppgir plasten.
I blendere er valget Tritan eller glass. Glass er tyngre, tåler alt, kan knuse, og leder vibrasjoner; Tritan er lett, uknuselig, og riper. Kraftige blendere (Vitamix, Blendtec) bruker Tritan fordi glass ikke tåler vibrasjonen ved 30 000 rpm.

