Smeltet jern med høyt karboninnhold flyter lett og fyller en form godt; det er grunnen til at det brukes til støping. Når det stivner, danner karbonet grafittflak inne i metallet. Flakene gjør støpejern sprøtt (det kan sprekke ved slag eller temperatursjokk) og porøst på overflaten, og det er de samme flakene som gjør det tungt og varmetregt.
Det som folk kaller «holder på varmen», er to egenskaper. Varmekapasiteten per kilo er faktisk litt lavere for jern enn for aluminium, men en støpejernspanne veier tre ganger så mye som en aluminiumspanne i samme størrelse, så den lagrer tre ganger så mye energi ved samme temperatur. Når du legger en kald biff i, faller temperaturen lite, og du får skorpe. Varmeledningen er derimot dårlig (rundt 50 W/mK mot 200 for aluminium), så støpejern bruker lang tid på å bli varmt og blir ujevnt varmt på en liten plate: varm flekk i midten, kaldere kant. Forvarm i 5–10 minutter på middels, eller i ovnen.
Overflaten på rått støpejern er ru og porøs. Uten beskyttelse ruster den, og mat setter seg fast. Innbrenning, et polymerisert oljelag som bygges opp ved bruk, tetter porene og gir slipp. «Ferdig innbrent» fra fabrikk er ett tynt lag; det må flere til.
Emaljert støpejern har et lag glass smeltet på overflaten. Det ruster ikke, trenger ikke innbrenning, tåler syre (tomatsaus, vin) og vaskes med såpe. Prisen er at glass er sprøtt: det kan sprekke av støt og av tomt kar på høy varme, og en avskallet emalje ruster under. Emaljerte gryter (Le Creuset, Staub og kopier) er til langkok og brød; emaljerte panner er mindre vanlige, fordi den glatte emaljen gir mindre slipp enn innbrent rått jern.

