Vanlig plast og gummi er lange karbonkjeder, og karbonbindinger begynner å brytes ved 150–200 °C. Silikon (polysiloksan) er kjeder av silisium og oksygen med metylgrupper på, og Si–O-bindingen er sterkere og mer varmestabil. Derfor er silikon mykt ved –40 og fortsatt mykt ved 200, der en plastslikkepott ville ha smeltet. Over 250–300 °C begynner også silikon å brytes ned, og det er grunnen til at «tåler 300 °C» er en grense, ikke et arbeidsområde.
Silikon lages i to hovedprosesser. Platinaherdet (addisjonsherdet) silikon bruker en platinakatalysator, gir en ren, luktfri gummi uten biprodukter, og er det som brukes i medisinsk utstyr, tåteflasker og god bakeutstyr. Peroksidherdet silikon er billigere, bruker peroksider som etterlater spor av nedbrytningsprodukter, kan lukte ved første oppvarming og er ofte tilsatt fyllstoff for å spare silikon. Fyllstoffet er det som gjør at billige silikonformer blir hvite i bøyen når du vrir dem; ren silikon beholder fargen.
EUs regelverk for matkontaktmaterialer dekker silikon, og tysk LFGB-godkjenning er den strengeste praktiske standarden; den tester avgivelse ved varme. FDA-godkjent er mildere. Studier av avgivelse fra god matsilikon ved stekeovnstemperatur viser svært lave verdier av siloksaner, og ingen etablert helserisiko. Billig silikon ved høy varme over lang tid, særlig med fett, avgir mer.
Praktiske egenskaper: silikon leder varme dårlig, så bakverk i silikonform får mindre skorpe og brunes mindre enn i metall. Det er glatt, men ikke helt non-stick; smør formen. Det tar opp fett og lukt (hvitløk, løk) som kan sitte igjen; natron og ovn på 150 °C i en time trekker det ut. Og det kuttes lett: silikonmatte på fjøla og kniv er en dårlig kombinasjon.

