Problemet med pizza i hjemmeovn er at en vanlig stekeplate har nesten ingen masse. Legger du en rå, kald deig på den, faller platens temperatur og bunnen koker i sin egen fukt før den rekker å bli sprø. En tung plate som har stått i ovnen i 45 minutter, har lagret nok energi til at temperaturen ikke faller, og bunnen får varme raskt nok til at vannet fordamper og Maillard-reaksjonen går.
Hvor fort energien overføres, avhenger av materialet. Stein har lav varmeledningsevne, rundt 1–3 W/mK; den avgir varmen jevnt, men ikke voldsomt. Stål ligger på 40–50 W/mK; det pumper varme inn i deigen så fort den kan ta imot. I en hjemmeovn som maksimalt gir 250–300 °C, er det stålets fordel: det kompenserer for at ovnen er for kald, og gir bunn som er ferdig på 5–7 minutter i stedet for 10–12.
I en pizzaovn på 400–500 °C snur det. Der er problemet motsatt: for mye varme nedenfra, og stål ville brent bunnen før toppen var ferdig. Stein bremser, og er derfor det alle pizzaovner leveres med.
Stein er porøs og trekker til seg fukt fra deigen, som bidrar til sprø bunn. Den samme porøsiteten gjør at den sprekker hvis den varmes for raskt, legges kald i varm ovn, eller får vann på seg mens den er varm. Stål tåler alt det, men må oljes lett for ikke å ruste, akkurat som en karbonstålpanne.

