Olje består av lange fettsyrekjeder. Når de varmes over røykpunktet sitt i nærvær av luft, begynner kjedene å reagere med hverandre og koble seg sammen til et nettverk. Prosessen heter polymerisering: enkeltmolekyler blir til én stor, sammenhengende struktur. Resultatet er ikke lenger olje, men et fast, hardt sjikt som sitter mekanisk fast i den ru overflaten på jernet.
To ting avgjør om laget blir hardt eller klissete. Det første er tykkelsen: et lag som er så tynt at du ikke ser det, får nok luft og varme til å polymerisere helt gjennom. Et tykt lag herder bare på overflaten og blir en gummiaktig, klissete masse under. Det andre er temperaturen: laget må over oljens røykpunkt, typisk 200–250 °C, og holdes der lenge nok.
Hvert nytt tynt lag oksiderer og binder seg til laget under. Derfor blir en panne som brukes ofte, og som alltid får en dråpe olje etter vask, bedre med årene. Og derfor kan belegget også tas ned igjen: syre (tomat, vin, sitron) og sterk lut løser opp polymeren, og en natt i vann lar vann komme til jernet under.

