Hvetemel inneholder to proteiner som i seg selv ikke gjør mye. Når de møter vann, begynner de å binde seg til hverandre, og når deigen bearbeides mekanisk, strekkes bindingene og ordnes i lange, parallelle tråder som krysser hverandre: et nettverk. Det nettverket er gluten, og det er det som gjør deig elastisk og lar den blåses opp av CO₂ fra gjæren uten å sprekke. Lite elting gir et løst nettverk og et tett, smuldrete brød. Riktig elting gir et brød med åpen krumme og seig skorpe.
Kjøkkenmaskinen strekker deigen. Eltekroken griper deigen, drar den opp langs bolleveggen, deigen faller tilbake, kroken griper igjen. Det er strekking og folding, samme bevegelse som når du elter for hånd, men med jevn kraft og uten pauser. Planetgiret (kroken går rundt sin egen akse og rundt bollen) gjør at hele deigen får samme behandling.
Hastighet: lav. Trinn 1–2 på en maskin med 10 trinn. Deig er tung, og kroken skal jobbe med kraft, ikke fart. Høy fart kaster deigen rundt uten å strekke den, og motoren blir varm. 8–12 minutter er vanlig for en brøddeig på 500 g mel; våte deiger (høy hydrering) trenger lenger, tunge deiger med smør og egg (brioche) opp mot 15–20.
Varme: motoren og friksjonen varmer deigen 1–2 grader per minutt elting. En deig som starter på 22 °C er på 28–30 etter ti minutter, og over 30 begynner gjæren å løpe løpsk og smøret i brioche å smelte. Kaldt vann i deigen (10–15 °C om sommeren) kompenserer. Og maskinen selv blir varm; termosikringen slår av ved overbelastning, som er et tegn på at deigen er for stor eller for tørr for maskinen.
Ferdig er ferdig når: deigen har samlet seg til en glatt ball, slipper bolleveggen rent, og en bit kan strekkes så tynn at lyset skinner gjennom uten at den revner (vindusprøven). Revner den, elt to minutter til. Blir den slapp og klissete igjen etter å ha vært fin, er den overeltet; det skjer sjelden i hjemmemaskiner.

