Is kan gå rett til vanndamp uten å smelte først. Prosessen heter sublimering, og den går sakte ved –18 °C, men den går. Luften i fryseren er svært tørr (kald luft holder nesten ingen fuktighet), og overflaten på en frossen biff er full av iskrystaller. Over uker og måneder trekkes vannet ut av overflaten, molekyl for molekyl, og setter seg som rim på fryserveggen eller på innsiden av posen.
Det som blir igjen, er kjøtt uten vann: tørt, porøst, med endret farge fordi pigmentene oksiderer når vannet er borte. Samtidig får oksygen i luften tak i fettet, som harskner. Resultatet er en flekk som er seig, grå og smaker «fryser».
Tre ting bestemmer hvor fort det går. Luftkontakt: en pose med luft i, eller is som har smeltet og frosset igjen og etterlatt et hulrom, gir mye overflate til sublimering. Tid: tre måneder er sjelden et problem, ett år nesten alltid. Luftstrøm: en no-frost-fryser med vifte flytter tørr luft over maten konstant og tørker den raskere enn en statisk fryser; det er den reelle ulempen med no-frost. Temperatursvingninger (dør som åpnes ofte, fryser som avrimer) gjør det verre, fordi is smelter litt og fryser igjen som større krystaller.
Maten er trygg. Bakterier vokser ikke ved –18 °C, og sublimering tilfører ingenting; det bare fjerner vann. Det er et kvalitetsproblem, ikke et helseproblem.

