Forskjellen sitter i geometrien, ikke i motoren.
Blenderen er bygd for å lage en virvel. Kannen er høy og smal, ofte med ribber i veggene, og kniven i bunnen roterer fort (10 000–30 000 o/min). Innholdet dras ned i midten, gjennom kniven og opp langs veggene i en sløyfe. Det krever væske; uten nok væske står innholdet stille over kniven, og du får luftlomme og en motor som uler. Derfor er blenderen uslåelig til alt flytende, og ubrukelig til å hakke en løk.
Foodprosessoren er bygd for å kutte uten væske. Bollen er bred og lav, bladet er stort og går i hele bollens radius ved lav hastighet (1 000–3 000 o/min). Innholdet kastes ut mot veggen og faller ned igjen, og bladet treffer alt noen ganger i sekundet. Det hakker løk på fem pulser, river ost på skiven, lager deig på et minutt, hakker nøtter uten å gjøre dem til smør. Den lager ikke en glatt suppe, fordi den ikke får sirkulasjonen blenderen har.
Kjøkkenmaskinen er bygd for å blande og elte med kraft over tid. Redskapet (visp, krok, spade) roterer rundt sin egen akse og samtidig rundt bollen (planetrøring) ved lav hastighet. Det gir mye dreiemoment og lite varme, som er det deig og krem trenger. Den kutter ikke noe. Mange kjøkkenmaskiner har uttak for blenderkanne eller foodprosessor-tilbehør, som er en måte å få alle tre på ett motorhus, med kompromisser i hvert.

