Når kjøtt eller grønnsaker brunes i en panne av bart metall, skjer to ting samtidig. Overflaten på maten får Maillard-reaksjon, og en del av saftene som siver ut, treffer den varme pannen, koker inn og brunes mot metallet. Proteiner og sukker binder seg til stålets mikroskopiske porer og blir til et tynt, brunt, nesten lakkaktig lag. Det er fond. Det ser ut som noe som skal skrubbes bort, og det er det mest smakfulle i hele pannen.
Fond er vannløselig så lenge det ikke er brent svart. Heller du væske i pannen mens den er varm, koker væsken i det den treffer, dampen og den brå temperaturen sprenger bindingen til metallet, og restene løser seg opp i væsken. Du hjelper til med en treskje. På 30 sekunder har du en brun, konsentrert kraft med all smaken fra stekingen. Reduser den, monter med smør, og du har pannesaus.
Valget av væske er smak: rødvin til biff, hvitvin til kylling og fisk, øl til svin, kraft eller vann til alt. Alkohol fordamper; det som blir igjen, er syre og smak. Vann fungerer teknisk like godt; det tilfører bare ingenting.
I en non-stick-panne skjer ingenting av dette. Belegget er laget for at ingenting skal binde seg, så saftene koker tørt på overflaten og brenner eller forsvinner som damp. Det er ingen fond å løse opp. Det samme gjelder delvis keramisk belegg. Støpejern og karbonstål med god innbrenning lager fond, men mindre enn rustfritt, fordi innbrenningen er halvveis non-stick; og syre fra vin kan ta litt av innbrenningen.

